Den store bomturen


Kunsten å gå i fjellet uten å fange fugl. 

 
2008-09-27-140952.jpg

2008: Over femti tusen jegere går på rypejakt hvert år. Nesten halvparten kommer hjem uten fangst. Dette er fortellingen om vi som har vært i fjellet og ikke traff. Vi er mange, og vi snakker ikke om det. Det er heller ikke mye å snakke om. Dette er historien om en bomtur, og forståelsen av hvorfor vi jakter.   

Det er grått, rundt null grader og sludd. Vinden sørger for at det treffer oss rett i fleisen. Vi har kjørt fra Randsverk mot Gjendesheim, og stanser ved Øvre Sjodalsvatnet. Planen er å klatre opp bjørkeskogen, felle et par orrfugler på veien, og så plukke rypene lengre oppe. Det er en god plan, rent bortsett fra at skogen er tom for fugl. På toppen blåser det kraftig og regner slår imot oss. Vi vet at Besshøe er der, men vi ser henne ikke. Det finnes mange teorier om hvor rypene sitter tusen meter over havet. Jeg er ikke i posisjon til å utfordre noen av dem. Vi går videre. For meg er dette en god start. Naturen rett i trynet. Vind og regn. Hodet er lengre unna byen enn timene i bilen skulle tilsi. Dette er en annen verden. Høyfjell. Natur. Elementene. I tillegg kommer jaktfølelsen sigende. En fottur i fjellet handler om å gå mellom to punkter, med noen stopp på veien, fin utsikt og fine opplevelser. Og det er fantastisk. På jakt kreves fokus hele veien. Du vet at en fugl når som helst kan lette rett foran deg, og at du har et par sekunder på å reagere. Du kan få én sjanse på en dag. Kanskje to eller tre. Men det er trolig timer mellom hver gang. Tetthetene av ryper er ikke den samme som svarthvittbildene på hytta på Randsverk. Å miste en skuddsjanse på å være ufokusert er ikke en hyggelig tanke. Hvert skritt gir mening. Plutselig skjer det. En hare løper opp like foran meg. Hvilken fart. For et dyr. Et skudd går av. Haren løper videre. Det var ikke jeg som bommet. Jeg blir spurt om hvorfor jeg ikke skjøt.  Jeg så den, men jeg var ikke mentalt forberedt på å løfte hagla, trykke inn avtrekkere og faktisk skyte en hare. Den løp så fort. Et spill levende dyr langt oppe på fjellet rett foran føttene mine. Er jeg egentlig laget for dette? Vi går videre. Jeg terper på refleksene. Opp med hagla, sikt og skyt. Neste gang skal jeg skyte. Vi går et par timer til, innover fjellet. Vi har ikke sett en eneste rype på fire timer, og har delt oss i to grupper. Det smeller igjen. En mann skriker. Herregud, er han truffet? «Jaa! Jeg traff. Iiihaa!». Han løfter en rype til himmelen. Jeg er et par hundre meter unna, og skimter en gråhvit fjærdott mellom hendene hans. En fjellrype. Vi går videre. Neste gang må vel noe fly opp foran meg? Men nei. Vinden fortsetter å piske regnet i ansiktene våre, mens rypene har valgt å holde hodet lavt. Ifølge jaktkortet fra Vågå kommune er det et år godt under middels. Det er lenge siden fjellet var teppelagt av ryper. Det er lenge siden et lemenår ga fjærkreene et friår. Vi rusler ned fra fjellet og kjører tilbake til Randsverk, hvor vi spiser reinsdyrhjerter og hare fra i fjor og drikker pils. Skuffelsen over å ikke ha avfyrt et eneste skudd på første turen begynner å gi seg.  



Andre dag. Vi bestemmer oss for å gå direkte fra hytta. Hytta var tidligere en turiststasjon, og ligger omtrent der veien fra Vågå stoppet før man la grus og asfalt over fjellet til Beitostølen. Stedet ble bygget opp av selveste Jens Tronhus, en kompis av Jo Gjende og vert for britiske jegere, angivelig også de to som skrev den legendariske boka; «Three in Norway, by Two of them». Tidligere kom turistene gående fra Lillehammer over fjellet ved Sjodalsvannet. Senere med hest og vogn over Heidal. I dag er det bilvei til de fleste hyttedører. Vegetasjonen er annerledes enn snaufjellet i går. Himmelen er også blå. Vi går i terreng med lyng og blåbær. Det er et slikt terreng hvor man virkelig tror en fugl skal lette fra hvert øyeblikk. Vi går med noen meter mellom oss. Jeg går nederst. En fugl letter, men den er for langt unna til å skyte. Det så ut som en rype. Det må ha vært en rype. Plutselig flyr det opp en fugl. Jeg registrerer det er en gråtrost. Trosten flyr uanfektet videre. Jaktkameraten skyter på en orrhane, men bommer. Ellers er spurv alt vi ser. Etter et par timer går vi mot det avtalte rastestedet. Det er da jeg hører lyden. En hjort. En spill levende hjort. Det er magisk. Den står rett foran meg i et lite sekund, før den beinflyr inn i skogen. Vi følger etter den en lang stund, mens hjertet hamrer. Vi verken kan eller vil skyte den, men følger etter allikevel. Vi ser den selvsagt aldri igjen, men det er som å ha knekt en kode. Vi kan snike oss innpå ville dyr. Til og med en hjort. Alt er mulig. Vi går ned til de andre, som har gjort opp bål med pølser på trær og kaffe. På veien tilbake jakter vi på fjellet, like over bjørkeskogen. Plutselig flyr to ryper opp. Jeg skyter. Og bommer igjen. Da jeg banner høyt flyr det enda en rype opp. Herregud. Jeg er en amatør. Til og med læren om gjensitterne har jeg glemt. På veien ned bruker jeg tiden til å trene med hagla. Prøver å unngå å løfte skulderen. Prøver å holde hodet rett. Hagla er lite tilpasset. Det er vanskelig å få dratt øyet helt over løpet. Sikringen sitter nesten helt fast etter regnværet i går. Det er fristende å skylde på våpenet, men det er skytteren som er problemet. Det er bare å gå videre. Kameraten min tar bilder av ekskrementer. Jeg aner ikke hvorfor. Samme kveld ser vi på bildene. Ingen har nok kunnskaper til å skjære igjennom, så det blir nok en diskusjon med uprøvde teorier. Vi sitter her og diskuterer dyrebæsj. Jeg er usikker på om det er en god utvikling. 

 

Tredje dag. Vi har valgt å prøve Refjell, hvor det skal være bra med ryper. Vi spiser frokost, setter oss i bilen og kjører oppover Flya. Etter kort tid blir vi stoppet av en mann med antenner. Han står midt i veien, og følger hunden sin på mottageren. Vi hører den bjeffer. Hunden har funnet elg, og er i gang med å jage den i retning jegerne. Vi kjører videre, parkerer bilen, og tar ut haglene. For en stillhet. For en klar og ren luft. Vi starter oppstigningen. Høstfargene lyser i lyngen og bladene på bjørketrærne er gule som lykter. Himmelen er fremdeles blå. Jeg velger en linje rett under toppen, og traverserer fjellsiden. En time går. To timer går. Tre timer. Ikke en eneste fugl. Fire timer. Vi nærmer oss toppen. Jeg er først på toppen. Fremdeles ingen fugl. Jeg setter meg ned og finner frem matpakka. Beina er tunge. Tre dagers gange begynner å merkes. Da skjer det. Fem ryper letter fem meter unna. De flyr ned på den andre siden. I tre timer til følger vi fuglene rundt fjellet. Vi skremmer dem opp flere ganger, de flyr videre og vi følger etter. 

 

Vi går videre på linje. Det er omtrent ti meter mellom oss. Vi satser på at rypene ikke trykker så mye at de er mellom oss. Jeg velger å runde et fjell. Tre ryper letter samtidig. Jeg løfter hagla, skulderen går opp, hodet er skjevt, og alt som er terpet på forsvinner som dugg for solen. Et bom, to bom og fuglen har fløyet. Det tar noen sekunder før pipelyden i ørene går over. Adrenalinet pumper ennå. Kan jeg ha truffet? Den ene fuglen la seg på stive vinger ned fjellsiden. Det trenger ikke bety noe. Nei. Jeg kan umulig ha truffet. Det er bare en time frem til bilen. Etter ti timer på kryss og tvers av fjellsider smaker det godt med et bilsete på vei tilbake til hytta. Man har blitt et tall i statistikken. I jaktåret 2008-2009 ble jeg altså en av de som ikke traff. En av de 21 200 jegerne. Hvordan komme over nederlaget? Det svir, men der jeg sitter i baksetet i bilen, på vei ned fra fjellet slipper følelsen. For en fantastisk tur. 30 timer i fjellet på 3 dager. Vi klatret steder ingen andre enn optimistiske jegere vil klatre. Vi har traversert i steinur i bratte fjellsider. Hvert skritt har gitt mening. Er det ikke dette jakten handler om? Vi har hatt med GPS på turen. Jaktruten kommer opp som meningsløse kruseduller på kartet, og beviser med all mulig tydelighet at den beste veien mellom to punkter ikke nødvendigvis er en rett strek. Jakt handler ikke om effektivitet. Ihvertfall ikke for oss. På tre dager skjøt fire personer tre ryper. Jeg løsnet seks skudd (tre av dem mot gråtrost). Det blir nøyaktig ett skudd pr femte time uten treff. Er det på grunn av fangsten vi er her? Er det derfor man går lufter en fem kilo tung hagle i fjellheimen? Nei. Det er fordi hvert skritt er et mål i seg selv. Du vet at du kan gå i fem timer, og så får to sekunder på å sikte og skyte. Å jakte i fjellet er en metode for å gjøre hvert skritt av reisen meningsfull. Det er en konsentrasjonsøvelse. Det er ihvertfall en god unnskyldning for en jeger som ikke traff. 

2008-09-28-160622.jpg
2008-09-29-115432.jpg