Fire dager på Hemmeligvann

Isfiske på Hardangervidda i stiv kuling er ingen spøk.

 
IMG_4242.jpg

Etter en natt i bilen er det bare å få på seg skiene, rigge pulken og starte den fire timer lange turen inn til det hemmelige vannet 1280 meter over havet. Jeg har vært her før, men får ikke lov til å si hvor det er, eller hvem som eier det. La oss kalle det Hemmeligvann. Jeg vet det er et privilegium. Vanligvis er private vann som dette forbuden frukt. Et fiskevann er best når det kultiveres, og Hemmeligvann er styrt med en stødig og vennlig hånd. Her er det dratt ørret på over fem kilo. Hvert år tas det opp 50-100 fisk på over tre kilo. Oppskriften er rikelig med marflo i vannet, den lille tangloppa i krepsefamilien som forsyner ørreten mat hele året, og samtidig farger kjøttet til ørreten rosa. Fisken slipper å jakte på insekter. Vannet er også tomt for ørkyte, abbor og gjedde, og ørretens er uten konkurrenter. Hemmeligvann er rett og slett et av landets beste ørretvann. 

Dag 1: 

Etter fire timers skitur er jeg endelig på vannet. Det blåser kuling, med så kraftige vindkast at det er vanskelig å stå på isen. Til tross for 1280 meters høyde tidlig i april går snøen over i regn akkurat i det boret skal ned i isen. Det er bare å trekke seg tilbake i teltet, og unngå å bli våt. Jeg har tre dager foran meg, og håper tålmodigheten vil gi avkastning neste dag. Jeg ligger og hører på været som river i teltet, og slår ihjel tiden med rom og radio. Det er som å være i en vaskemaskin. Lærdommen fra første dag er at små feil kan gi store konsekvenser på fjellet, og at tålmodighet er en dyd. Jeg er i det minste tørr.

 

IMG_4265.jpg



Dag 2:

Vinden fortsetter trykket fra vest, med 17-19 sekundmeters styrke. Å gå på isen med et vindfang av et isbor er en risikosport, men fisken venter. Og det regner ikke. Isoporen er skåret i riktig størrelse i forhold til boret, med linene ferdig surret. Det ser ut som packman. Jeg får hull i isen, firer snørene ned i hullet og dekker det til med isopor så hullet ikke skal fryse igjen. Heldigvis markerte jeg fiskehullene med kvister, så de er mulig å finne igjen når vinden har gjort sitt. Ingen ørret går i fella denne dagen. Lærdom fra andre dagen er at ekstra krone på isboret er gull verdt. Hva som er land og vann på Hemmeligvann er til tider vanskelig å lese, og kronen på boret blir ødelagt i det den treffer stein, og er ubrukelig uten en ny krone. Hadde jeg ikke hatt med en ekstra krone hadde fisketuren vært over før andre dag var omme. 

 

IMG_4305.jpg

Dag 3:

Om morgenen er alt forandret. Soloppgangen lyser opp den endeløse vidda, med blått lys over det islagte vannet. Det er en nydelig dag. Hardangervidda er magisk vakker etter to brutale dager. Det blåser fremdeles friskt. Totalt 15 hull er boret i isen. Sett ovenfra er det som et uorganisert mønster av blå rundinger. I løpet av dagen er den første ørreten i land, en fin fisk på 400 gram. Middagen er reddet. Fisken skjæres opp i koteletter, og has i en rød curry med grønnsaker som var med fra Oslo. Denne kvelden får jeg besøk i teltet. Vinden river fremdeles i teltduken, men den nye lyden passer ikke med vinden. Etter en time med ulike teorier får jeg øye på den i forteltet. En fin røyskatt, kritt hvit med svart haletipp, har fått tak i sognemorren og noen rester av en svinekjake, og uredd drar den maten ut av teltet og videre ut på isen. Den gir seg ikke. Hver gang jeg jager den bort, kommer den igjen. Det er bare å la den spise forteltet rent. 

 

IMG_4193.jpg

Dag 4:

Det blåser opp igjen. Mens jeg setter nytt agn på krokene fyller vinden forteltet med 40 cm snø. Det skal ikke mer til en et nøkkelhull for å fylle opp med snø. Jeg bruker en time på å rydde forteltet. Man lærer litt hver dag på tur. Fjellskiene var plassert med sålen mot vindretningen den natten, som førte til to timers arbeid med å skrape dem rene for kladder av hardpakket snø og is. Dette er siste dagen på fjellet. Det er 8-10 minusgrader og ni sekundmeter vind. Sola skinner og snøen er pakket steinhard i alle hull og åpninger. Dagen startet med en ørret på en kilo under en av isoporpuckene. På det nest siste hullet var det enda en fisk. Problemet var at lina var surret rundt fisken, omtrent midt på, og det var umulig å få fisken opp av hullet. Med en meter tykk is er det ikke bare å dra den opp. Planen er å bore et hull ved siden av, og bruke en radioantenne med en krok som klepp. Men det var ikke nok. Antennen ble skjøtet med strips og hyssing til en stav, og jeg klarte å få fatt i halen. Prosjektet varte i halvannen time, men ga uttelling da ørreten veide 1,4 kilo. Da var det god stemning i leiren. For en dag. For en tur.

 

 

IMG_4187.jpg

 

 

IMG_4270.jpg
IMG_4208.jpg