RØYE

Kald fisk

Tusen meter over havet pågår det hver vinter en taus kamp mot kulda. 

 
DSCF0568.jpg
 

Du har kanskje sett dem på vei til hytta eller hjem fra jobb, der de sitter som forsteinet, under lag av boblestoff, goretex og ull. Isfiskerne. Ved siden av seg har de et enormt isbor for å slå hull i det naturlige skillet mellom fisk og fisker. Med kalde fingre trer de magotten, larvene fra spyflua, på krokene, og slipper det bittelille loddet festet til lina mot bunnen. Av og til napper de litt i pilken, som ser ut som den er kjøpt i leketøysbutikken. Noen ganger flytter de på seg. Men mest av alt sitter de der, stille, og ser ned i det svarte hullet som om ingen ting annet betydde noe. I januar var dette oss.

 
DSCF0559.jpg

Vi har kjørt oppover Gudbrandsdalen, mens temperaturen har krøpet nedover mot de kalde blå. Vi har passert noen fiskere som sitter på Mjøsa, som urørlige silhuetter hvit snø, fortsatt nordover langs Lågen, og tatt av ved Kvam. Målet er Furusjøen. Vi er: Øyvind Hjelle, kokkenes kokk som engang løftet Palace Grill til nye høyder; Qaaqqutsiaq Tupu Niels Christian Ujuaat Fenger Lynge, kokken som er vokst opp på sydspissen av Grønland, halvt inuitt, «Tipi» blant venner, Niels Lynge når han skal kjøper fiskekort i kassa på Kiwi. Og så er det Tommy og meg. 

DSCF0492.jpg

Spørsmålet vi ønsker å besvare er hva isfiskerne egentlig jakter på? Er røye eller ro i sjelen? Hva får fiskerne til å gå ut i kulda, sitte stille en halv dag på isen og se ned i et hull, med storslåtte natur i alle himmelretninger? Et par bratte mil opp fra Kvam og vi parkerer bilene ved sjøen, utstyrt med pulk, et luksustelt utstyrt med parafinovn, mat, drikke, fiskeutstyr og ti kilo med kjuke, en illeluktende ostemasse i svarte søplesekker, som etterlater en stram eim av drittlukt i sporet. Vi blir fort enige om at stakkaren med kjuke-pulken holder seg bakerst i sporet.

 
DSCF0530.jpg
DSCF0482.jpg
 

Det er strålende vær, blå himmel, kald og klar luft. Rondeslottet strekker seg mot himmelen i øst. Mange fiskere sitter på vannet allerede. De ser ut som Michelin-menn, godt polstret mot vinterkulda. Furusjøen er kjent for røyefisket. I flere generasjoner har fiskerne trukket opp fra Kvam i jakten på selveste urlaksefisken. Røya har vært i landet siden iskappen trakk seg tilbake og etterlot et land av høye fjell, dype daler, innsjøer og elver. Det er omtrent ti tusen år siden. Den har fått navnet etter den røde fargen på buken (røyr). Fisken tilpasset seg raskt det røffe nordiske klimaet, og regnes som landets eldste og verdens nordligste ferskvannsfisk, og finnes i hele landet opp mot 1200 høydemetre. Det er derfor den har så mange navn. Dypvannsrøye i Tinnsjøen omtales som gautefisk. Ved Randsfjorden kalles den kolmunn eller kolmule. Det er viktig å holde tunga rett i munnen. Villrøye lever både i ferskvann og saltvann, og villrøye må for all del ikke forveksles med ishavsrøye, oppdrettsnæringens merkevare. En viktig grunn til at villrøya kan bli såpass stor, og at kroppsfasongen kan være noe spesiell, handler visstnok om tradisjonen med å fôre villrøye. Røya er like glad i protein som en kroppsbygger på oppadstigende muskelmasse. I Furusjøen har de i flere generasjoner brukt ostestoff fra det nå nedlagte meieriet, eller kjuke. Hele vinteren mates hullene, for at fisken skal samle seg under hullene. Dette er hemmeligheten. Minst to uker før fisket bør hullet mates. Vi har fått kjuke av en lokal fisker. Det er dette som er grunnen til at vi går på på ski i storslått natur med en eim av fordervet ostemasse. Arne Røssummoen, en av veteranene på Furusjøen, forklarer. 

 

– Kjukematingen har foregått i mange år, lenge før min tid. Jeg har fisket siden 60-tallet. Matingen er for å samle røya under hullet. Før kjøpte vi det for en billig penge av meieriet på Vinstra. Nå må vi til Østerdalen og Vestlandet. 

Da Røssummoen boret sitt første hull i isen var det ikke vei til Furusjøen om vinteren. Det var før hyttefeltene krøp oppover mot fjellet raskere enn tregrensa. De måtte gå tre timer på ski fra Kvam for å fiske. Noen fiskebuer var satt opp for overnatting på de kaldeste dagene. Men det var færre fiskere. Mer ro. Tross var alt mye bedre før. Ifølge veteranfiskeren har ikke røya, eller røasom han kaller den, vært her siden tidenes morgen, men siden 1860-tallet da den ble satt ut. Ørreten biter ikke på kjuke-trikset. Røya er enklere å samle. 

 
DSCF0487.jpg

Vi har slått opp Finnmarksteltet, pakket pulken med kjuke og fiskeredskaper og vandret ut på isen, og funnet det merkede området vi har fått låne. Matingen har ført til at Furusjøen er delt opp i territorier. Revirer. Ingen har lyst til å mate for at naboen skal få fisk. Når isen legger seg gjelder det å sikre seg de beste områdene, som merkes med stokker. Vi har fått låne det avmerkede området til Røssummoen. Etter noen aktive minutter med boring har vi gjort klar ti hull innenfor stokkene, senket fire snører i hvert vårt hull, med god avstand. Stillheten tar over. Fra nå gjelder det å holde varmen. Å tre magott på kroken er en kald fornøyelse, og larvene må stadig byttes ut. Røssummoen avslører senere at hans triks er å bruke en fleskebit. Da slipper man å utsette fingrene for det kalde vannet. Men nå sitter vi der, ute på vannet, tre kokker og en penneknekt. Stille som saltstøtter, med fokus på pilken med Rondeslottet i ryggen. Det er 15 minus, og heldigvis lite vind. Noen fisker med blink. Andre med mormysha, som er russisk for ferskvannsreke, og vitner om hvor vi har det fra. 

– Jada! 

 

Isfiskingens historie i Norge er diffus. De første menneskene i dagens Norge fulgte reinsdyra nordover til de møtte iskanten, og var avhengig av fangst, sanking og fiske. Trolig har de på et eller annet tidspunkt slått hull i isen på jakt etter proteiner. Roald Amundsen lærte isfiskingens kunst inuittene på Grønland, Tipis forfedre, som visste hvordan man overlevde i isen. Vi er en ledd i et kjede. En del av en tradisjon. Vi kikker bort på de andre fiskerne på isen. De sitter helt stille. Fiskerne fra Kvam har sett disse omgivelsene før. De kan tegne profilen på Rondeslottet i blinde. For oss andre er det vanskelig å dra øynene bort fra fjellene. Det er som å være på baksiden av maleriet til Harald Sohlberg, Vinternatt i Rondana. Det er ettermiddag, og snart kommer det blå lyset og stjernene som maleren engang så mesterlig klarte å fange. Men han så opp. Ikke ned. Vi ser ned.

DSCF0575.jpg
DSCF0579.jpg

Om kvelden får vi besøk av isfiskeren Asbjørn Hølmen. Oksehalegryte med potetmos og trøffel står på menyen, og det er tid for gode historier og dårlige vitser. Asbjørn har vært på isen alene denne dagen, og har fått 33 røyer. I løpet av 17 minutter dro han opp 13. I fjor endte han med 500 fisk fra Furusjøen. Han innrømmer det var et godt år. De gamle er eldst, også på Furusjøen. Han mener hullet må mates minst to uker før røya samler seg. Asbjørn bruker torskerogn som agn, og ligger på magen når han fikser. Hver fisker, hver sin teknikk og hvert sitt agn. Det er ikke noe å diskutere.

– Fisken er på rundt 700-800 gram, nesten aldri over en kilo. Jeg gir bort det mest til venner og bekjente.

Dagen etter sitter vi der på isen igjen. Det er 25 kuldegrader. Det klare og blå lyset er fint, men det varmer ikke. Etter en time pakker vi sammen og drar hjem. Men vi kommer tilbake. Du har kanskje sett oss, på vei hem fra jobb eller på vei til fjellet. Vi sitter eller ligge på isen, og ser ned i et hull. Vi rører oss ikke, og kjemper en taus mot kuldegradene. Spenningen ligger i hva som beveger seg under isdekket. 

 

Røyesuppe

ZA2K9967.jpg
  • Røye i skiver eller grove biter.

  • Grovkuttet grønsaker som løk, gulerot, selleri,purreløk, løk.

  • Timian

  • Vann

  • Salt

  1. Kok opp vannet sammen med rotgrønnsaker og la det koke i 10 minutter.

  2. Ha i fisk og timian.

  3. varm opp til kokepunkten.

  4. Dra slå av varmen og vent i 5 minutter.

  5. Smak til med salt.

  6. Kan serveres med brød eller grillet brød.