KRØKLE

Kriminell godbit


En uke hvert år fylles vassdragene øst for Mjøsa med en delikatesse få har hørt om og enda færre har smakt. 

 

RENDALEN: «Krøkla har kommet!». Meldingen tikker inn fra Hedmark. Det er bare å slippe alt, komme seg ut av byens asfaltvarme og inn i Rendalens lune skoger. Teltet er raskt oppe ved Storsjøen, og fella er satt ute i vannet. En liten uke hver vår gyter krøkla og stimer sammen helt inn mot land i vassdragene øst for Mjøsa. Den kan dras opp med håv eller felle. Som all fiske handler det om å være på rett sted til rett tid.

Hvorfor er vi så opptatt av krøkla? Først og fremst fordi vi tror den smaker godt. Beina er så små at fisken kan tilberedes og spises hel, slik spanjoler og italienere elsker å nyte den, men det finnes ingen tradisjoner for krøkle i Norge. Det er ingen gammel krok som kan fortelle om fortidens eventyrlige fiske. Krøkle har alltid levd en anonym tilværelse i fiskerinasjonen, og i den grad den nevnes levnes den liten ære. «Krøklen eller slommen er en lakseart der ikke benyttes synderlig som næringsmiddel for menneskene. Krøklen lugter løgaktig ubehagelig og er hos os lidet agtet som menneskeføde» (Amund Helleland, 1902). Andre beskriver lukta som «råtne sylteagurker», så intens at sikfiskere hevder de kan lukte på garnet om en krøkle har gått gjennom maskene. I den grad krøkla løftes frem i mjøsbygdene er det som agn som ble tredd levende på krokene. Krøkla er i tillegg en kriminell fisk øst for Mjøsa. Sikfiskerne avskyr krøkle siden den konkurrerer om det samme næringsgrunnlaget som siken. Ørretfiskere derimot, elsker den, siden ørreten spiser krøkle. Krøkle ble trolig ulovlig satt ut i Storsjøen i 2007, og har siden ynglet i takt med at ørreten har vokst seg stor. Det er en miljøkriminell handling, med ørretfiskere som hovedmistenkt. 

 
Om krøkle:  Om krøkle: Krøkle er en fisk i loddefamilien, som er vanlig i Mjøsa, og blir der 9-10 cm lang. Krøkle er viktig næring for ørret, røye, abbor og gjedde. Lukter agurk, som forsvinner under steking. Viktig matfisk i Russland og Baltikum (kilde: SNL)

Om krøkle: Om krøkle: Krøkle er en fisk i loddefamilien, som er vanlig i Mjøsa, og blir der 9-10 cm lang. Krøkle er viktig næring for ørret, røye, abbor og gjedde. Lukter agurk, som forsvinner under steking. Viktig matfisk i Russland og Baltikum (kilde: SNL)

Slik fanger du krøkle:  Slik fanger du krøkle: Vi kjøpte en lite paraplygarn, med fire åpninger, hvor vi la inn litt åte. Krøkla går ofte inn mot land om våren, og kan fiskes i store mengder.

Slik fanger du krøkle: Slik fanger du krøkle: Vi kjøpte en lite paraplygarn, med fire åpninger, hvor vi la inn litt åte. Krøkla går ofte inn mot land om våren, og kan fiskes i store mengder.

 

Hvorfor er vi så opptatt av krøkla? Først og fremst fordi vi tror den smaker godt. Beina er så små at fisken kan tilberedes og spises hel, slik spanjoler og italienere elsker å nyte den, men det finnes ingen tradisjoner for krøkle i Norge. Det er ingen gammel krok som kan fortelle om fortidens eventyrlige fiske. Krøkle har alltid levd en anonym tilværelse i fiskerinasjonen, og i den grad den nevnes levnes den liten ære. «Krøklen eller slommen er en lakseart der ikke benyttes synderlig som næringsmiddel for menneskene. Krøklen lugter løgaktig ubehagelig og er hos os lidet agtet som menneskeføde» (Amund Helleland, 1902). Andre beskriver lukta som «råtne sylteagurker», så intens at sikfiskere hevder de kan lukte på garnet om en krøkle har gått gjennom maskene. I den grad krøkla løftes frem i mjøsbygdene er det som agn som ble tredd levende på krokene. Krøkla er i tillegg en kriminell fisk øst for Mjøsa. Sikfiskerne avskyr krøkle siden den konkurrerer om det samme næringsgrunnlaget som siken. Ørretfiskere derimot, elsker den, siden ørreten spiser krøkle. Krøkle ble trolig ulovlig satt ut i Storsjøen i 2007, og har siden ynglet i takt med at ørreten har vokst seg stor. Det er en miljøkriminell handling, med ørretfiskere som hovedmistenkt.

Krøklen lugter løgaktig ubehagelig og er hos os lidet agtet som menneskeføde
— Amund Helleland, 1902

Det har vært en eventyrlig snørik vinter og en eventyrlig varm vår. Vannet holder fire grader etter snøsmeltingen. Lenger ned i dalen går Renaelva over sine bredder. Et eller annet sted der ute går store krøklestimer. Det er bare å vente. Våpenet er en billig thailandsk paraplyruse kjøpt på nett. Ifølge mytene går sjøen i svart den uka krøkla gyter. Det er en god historie, men den er ikke sann. Ikke i Storsjøen. Paraplyen duver i vannet hele dagen uten tegn til liv. Vi bruker tiden på å lete etter bekkekarse til aiolien i håp om at den skal få følge av fisk. Det er så langt fra et aktivt sportsfiske man kan komme. Men ventingen betaler seg. Rundt midnatt spreller 20 krøkler i paraplyen, og vi har lært litt mer om den kriminelle fiskens rutiner. Dagen etter tømmer vi paraplyen og tilbereder fisken. Vi skjærer ut innvollene, vender fisken i mel og salt og friterer den i olje over primusen, sammen med litt brennesle, og bruker aioli som dipp. Enklere blir det ikke, og selv med solen over furutrærne på Hedmarken føles veien kort til strandrestaurantene ved Barceloneta. Vår viktigste oppdagelse fra Rendalen er at krøkle er kriminelt god.

 
CB9A5985.jpg

Slik lager du krøkle

Ingredienser: 

  • Krøkle

  • Brennesle

  • Olje til frityr

  • Potetmel

  • Aioli 

Vend krøkle i potetmel. Varm opp olje og friter krøklene etter tur. Vi brukte en liten primuskjele og friterte maks to av gangen for å holde på temperaturen. Frityroljen er varm nok når det bruser rundt en trepinne eller noen brødsmuler. Friter brennesle til den blir krisp, og la det renne av på tørkepapir. 

 

 
CB9A6046-web.jpg
krøkle makro_3.JPG
CB9A6005-web.jpg
CB9A6033-web.jpg