Kald fisk

Tusen meter over havet pågår det hver vinteren taus kamp mot kulda. 

 
DSCF0568.jpg

Feature 1

Du har kanskje sett dem på vei til hytta eller hjem fra jobb, der de sitter som forsteinet, under lag av boblestoff, goretex og ull. Isfiskerne. Ved siden av seg har de et enormt isbor for å slå hull i det naturlige skillet mellom fisk og fisker. Med kalde fingre trer de magotten, larvene fra spyflua, på krokene, og slipper det bittelille loddet festet til lina mot bunnen. Av og til napper de litt i pilken, som ser ut som den er kjøpt i leketøysbutikken. Noen ganger flytter de på seg. Men mest av alt sitter de der, stille, og ser ned i det svarte hullet som om ingen ting annet betydde noe. I januar var dette oss.

Vi har kjørt oppover Gudbrandsdalen, mens temperaturen har krøpet nedover mot de kalde blå. Vi har passert noen fiskere som sitter på Mjøsa, som urørlige silhuetter hvit snø, fortsatt nordover langs Lågen, og tatt av ved Kvam. Målet er Furusjøen. Vi er: Øyvind Hjelle, kokkenes kokk som engang løftet Palace Grill til nye høyder; Qaaqqutsiaq Tupu Niels Christian Ujuaat Fenger Lynge, kokken som er vokst opp på sydspissen av Grønland, halvt inuitt, «Tipi» blant venner, Niels Lynge når han skal kjøper fiskekort i kassa på Kiwi. Og så er det Tommy og meg. Spørsmålet vi ønsker å besvare er hva isfiskerne egentlig jakter på? Er røye eller ro i sjelen? Hva får fiskerne til å gå ut i kulda, sitte stille en halv dag på isen og se ned i et hull, med storslåtte natur i alle himmelretninger? Et par bratte mil opp fra Kvam og vi parkerer bilene ved sjøen, utstyrt med pulk, et luksustelt utstyrt med parafinovn, mat, drikke, fiskeutstyr og ti kilo med kjuke, en illeluktende ostemasse i svarte søplesekker, som etterlater en stram eim av drittlukt i sporet. Vi blir fort enige om at stakkaren med kjuke-pulken holder seg bakerst i sporet.

Det er strålende vær, blå himmel, kald og klar luft. Rondeslottet strekker seg mot himmelen i øst. Mange fiskere sitter på vannet allerede. De ser ut som Michelin-menn, godt polstret mot vinterkulda. Furusjøen er kjent for røyefisket. I flere generasjoner har fiskerne trukket opp fra Kvam i jakten på selveste urlaksefisken. Røya har vært i landet siden iskappen trakk seg tilbake og etterlot et land av høye fjell, dype daler, innsjøer og elver. Det er omtrent ti tusen år siden. Den har fått navnet etter den røde fargen på buken (røyr). Fisken tilpasset seg raskt det røffe nordiske klimaet, og regnes som landets eldste og verdens nordligste ferskvannsfisk, og finnes i hele landet opp mot 1200 høydemetre. Det er derfor den har så mange navn. Dypvannsrøye i Tinnsjøen omtales som gautefisk. Ved Randsfjorden kalles den kolmunn eller kolmule. Det er viktig å holde tunga rett i munnen. Villrøye lever både i ferskvann og saltvann, og villrøye må for all del ikke forveksles med ishavsrøye, oppdrettsnæringens merkevare. En viktig grunn til at villrøya kan bli såpass stor, og at kroppsfasongen kan være noe spesiell, handler visstnok om tradisjonen med å fôre villrøye. Røya er like glad i protein som en kroppsbygger på oppadstigende muskelmasse. I Furusjøen har de i flere generasjoner brukt ostestoff fra det nå nedlagte meieriet, eller kjuke. Hele vinteren mates hullene, for at fisken skal samle seg under hullene. Dette er hemmeligheten. Minst to uker før fisket bør hullet mates. Vi har fått kjuke av en lokal fisker. Det er dette som er grunnen til at vi går på på ski i storslått natur med en eim av fordervet ostemasse. Arne Røssummoen, en av veteranene på Furusjøen, forklarer. 

DSCF0451.jpg

– Kjukematingen har foregått i mange år, lenge før min tid. Jeg har fisket siden 1972. Matingen er for å samle røya under hullet. Før kjøpte vi det for en billig penge av meieriet på Vinstra. Nå må vi til Østerdalen og Vestlandet. 

Da Røssummoen boret sitt første hull i isen var det ikke vei til Furusjøen om vinteren. Det var før hyttefeltene krøp oppover mot fjellet raskere enn tregrensa. De måtte gå tre timer på ski fra Kvam for å fiske. Noen fiskebuer var satt opp for overnatting på de kaldeste dagene. Men det var færre fiskere. Mer ro. Tross var alt mye bedre før. Ifølge veteranfiskeren har ikke røya, eller røasom han kaller den, vært her siden tidenes morgen, men siden 1860-tallet da den ble satt ut. Ørreten biter ikke på kjuke-trikset. Røya er enklere å samle. 

Det tar ikke mange minuttene før den første fisken sitter på kroken. Minst to av kokkene har gått i konkurransemodus, og definerer reglene for poeng; først, størst, sist og flest. Teorien er at det hjelper å skifte hyll relativt hyppig. En jevn strøm med røye dras opp av hullene den dagen. Vi, eller noen av oss, drar 15 fisker før vi tar turen tilbake til teltet. 13 røyer og 2 ørret. Øyvind fra Ammerud. Tommy fra Løten. Tipi fra Grønland. Det er en respektabel fangst. Inntil vi snakker med Arne Røssummoen. 

– Det blir som regel 50-70 stykker på en dag. Det kan jo bli 1-2 på en dårlig dag, men det kan jeg ikke huske. 

DSCF0474.jpg

Isfiskingens historie i Norge er diffus. De første menneskene i dagens Norge fulgte reinsdyra nordover til de møtte iskanten, og var avhengig av fangst, sanking og fiske. Trolig har de på et eller annet tidspunkt slått hull i isen på jakt etter proteiner. Roald Amundsen lærte isfiskingens kunst inuittene på Grønland, Tipis forfedre, som visste hvordan man overlevde i isen. Vi er en ledd i et kjede. En del av en tradisjon. Vi kikker bort på de andre fiskerne på isen. De sitter helt stille. Fiskerne fra Kvam har sett disse omgivelsene før. De kan tegne profilen på Rondeslottet i blinde. For oss andre er det vanskelig å dra øynene bort fra fjellene. Det er som å være på baksiden av maleriet til Harald Sohlberg, Vinternatt i Rondana. Det er ettermiddag, og snart kommer det blå lyset og stjernene som maleren engang så mesterlig klarte å fange. Men han så opp. Ikke ned. Vi ser ned.